Omstilling i hverdagen

Dataspill

Det er særdeles lenge siden jeg har brukt noe særlig tid på videospill generelt, for det meste fordi jeg ikke har hatt så veldig mye tid i utgangspunktet. Som følge av at Isabell har flyttet fra meg (awww) og at jeg er blitt mindre sosial i det siste (aner ikke hva det er som skjer, men jeg går ut i fra det er midlertidig), har jeg derimot funnet ut at det går an å ofre litt tid på gode spill. Jeg har akkurat spilt ferdig Monkey Island 3 (Curse), og laster ned Beneath a Steel Sky og lignende (forhåpentligvis The Dig og Full Throttle hvis jeg kan finne dem). Generelt sett har Lucasarts sluppet mye bra her, de beste da etter min mening Monkey Island 2, Day of the Tentacle og Grim Fandango. Jeg har en del å ta for meg i med det første, men hvis jeg får tid senere må jeg kanskje lete etter flere, bare minnet om Planescape: Torment får meg til å ville spille Black Isle rpger igjen.

Guybrush Threepwoods ofring av ost til en laktoseintolerant vulkangud får positive konsekvenser for Blood Island's lava-grillbaserte hotellnæring

Musikk

Har endelig funnet ut hva artisten Ruben introduserte meg for i København i sommer het, Lemon Jelly. Jeg har lastet ned albumet Lemonjelly.KY (uuuh, ok?). På tross av forstyrrende tittel er det meget fett og sånn. Spesielt His Majesty King Raam er kjempefin å slappe av med en kopp kaffe til.



Groovy, chill, psykedelisk, etc. Torstein liker det.

http://wc03.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&sql=10:a9foxql0ldae

Triste Mennesker

Mange har nok allerede vært borti fenomenet som illustreres her:

http://www.youtube.com/watch?v=jBYcrSsBgKM

Jeg mener i alle fall jeg har sett han ene fyren med briller og hestehale ett eller annet sted før. Nå er det en ting at disse karene er sleske og ufordragelige, det er mer en umiddebar og uunngåelig reaksjon enn resultatet av noen refleksjon. At noen mennesker aktivt oppsøker eller danner små selvdiggende kulter er ikke nytt, og for å være stygt ærlig er det svært ofte tilfellet at motivasjonen ligger i den enkeltes usikkerhet. Og til blondinen lengst til venstre kan jeg ikke si annet enn; gratulerer med den ene gangen det der faktisk skjedde fordi du klarte bragden å møte en full, promiskuøs jente på bar som uansett var på utkikk etter en måte å komme seg ut av det forholdet.

Det faktisk triste i situasjonen er å finne i hver av disse fire karenes små tankeunivers, men også i den potensielle påvirkningskraften de har på andre usikre, tynne og nerdete gutter. Meningen med livet eller verdens pillarer står eller faller ikke på om du får med deg en kraftig beruset nylig dumpet jente hjem fra TMP til utilfredsstillende penisgjemsel eller ei. Unge mennesker som sliter med å bli akseptert, og enda oftere, sliter med å akseptere seg selv trenger ikke å høre at deres verdi som mennesker måles ut i fra hvor lett de evner å manipulere andre, men heller i hvilken grad de evner å leve ut sine individuelle personlighetstrekk og oppnå tilfredsstillelse på egne vilkår.

Nå kan det virke som om jeg tar hele denne greien for alvorlig og at saken er så enkel som at fire menn ikke har klart å legge traumene fra påtvungen sølibat under hele high-school bak seg. Det er en fullstendig korrekt innvending, men som Arne And sier, det finnes ei noe emne som ikke er verdig en langdrygen og utfyllende diskusjon. Også er det blogging, da. Hallo.

Den Langdrygne fortellingen igjen

Andre Del

(Denne delen er i all hovedsak skrevet i Norge. Takk til Frydenbø Studenthjem, Twining's Earl Grey og Teacher's Highland Cream)

Intrepid Explorers.

Ida Jacobsen og jeg pakker sakene våre, trasker i sølen ut av camp P og tar bussen til Roskilde. Fra togstasjonen kommer vi oss videre til København, og tar med oss ryggsekkene på jakt etter husly. Ida foreslår at vi skal prøve Saga Hotel, hvor hun, Isabell og en del andre bodde 8 stk på ett rom for 200 spenn per hode. Vi tropper opp og spør etter 10 senger. Resepsjonisten ler og rister på hodet. Vi er ikke de eneste som har hatt denne ideen. Etter å ha sett på tre steder til, to av dem for dyre (1000 DKK for et dobbeltrom), og ett av dem tilsynlatende for dodgy, ender vi opp med et firemannsrom på Hotel Bjørnen, like ved Østerbrogade. Resepsjonisten virker hyggelig nok, jeg antok først at hun var Thai, Ruben foreslo senere at hun kanskje heller var Vietnamesisk. Vi betaler for én natt, jeg og Ida ringer de andre og klarer å reservere nok plass til 13 pers, hvis vi legger to på gulvet (eller to en seng), Klokken ni har vi vært på McDonalds og så innom 7eleven. Jeg har kjøpt Heineken og Guiness, Ida har skaffet seg øl, rusbrus og dansk Se&Hør.

Vel tilbake undersøker vi rommet nærmere. Der er rare gule flekker i taker og langs den ene veggen, et klissete, ødelagt kjøleskap og et ødlagt svart-hvitt fjernsyn i hjørnet. Bak kjøleskapet finner vi sneiper og lignende (på gaten utenfor brukte kondomer man tilsynlatende har kastet fra vinduene). I bunnen av skapet i det neste hjørnet finner jeg noen interessante flekker jeg ikke helt kan bestemme om er sopp eller ei. Etasjens bad og dusj er et kapittel for seg selv og ser ikke ut til å ha blitt vasket på flere måneder. Disse negative (og litt skumle) trekkene balanseres av noen få (men desto mer betydningsfulle) positive: på alle fire sengene er der rent sengetøy og mengden gjørme er minimal. Taket er nesten helt tett.

Etter å ha sittet på rommet og slapet av i en tre-fire timer (som jeg sms-et til min far - jeg har aldri følt meg så hjemme), ringer min kjøre Isabell fra gaten og vil inn. Jeg tar meg meg nøkler og kommer meg ned, og forsøker å åpne ytterdøren, som viser seg å være helt jævla forvirrende. Jeg stikker hodet ut til siden for å se gjennom vinduet om jentene er der og venter
på meg, og forbi vandrer grupper av prostituerte som selvsagt tar mine frenetiske forsøk på å åpne en enkel dørlås som en slags nervøs interesse i deres tjenester. Jeg får endelig låsen opp, forsøker å gjøre meg så liten som mulig og ikke fornærme de hardarbeidende natteravner (duer?) og får loset min kjære med venner opp på rommet.

Neste morgen (Fredag), finner vi ut at enda en natt er nødvendig, og jeg og Ida går ned til de andre rommene for å samle inn penger. Vi står i gangen utenfor rommet til Gisle & Stine da en pause i samtalen plutselig tillater oss å høre det vi overdøvet; øm orgasmisk klynking bak en dør. Kombinert med gårsdagens inntrykk får jeg en overveldende overbevisning om at
elskovslydene er særdeles falske, bent fram teatralske, og det blir med ett innlysende hvorfor hotelleieren kun vil ha betalt kontant, på forhånd. På den ene siden er dette slikt man leser om hos Hemingway og Bjørneboe, på den annen er det jo selvsagt at en husvert som tolererer denne slags aktiviteter på sin turf ikke nødvendigvis skygger unna for andre forretningsvirksomheter som muligens kan berøre oss. Man føler jo seg også mindre trygg når man hver morgen må levere inn 2600 kroner uten kvittering og kun med et nøkkelknippe som forsikring.

Fredag 6. drar jeg ned igjen til Roskilde Festivalplass for å hente min fars telt som jeg kun har en vag anelse om verdien av. Uavhengig av hva tapet ville vært i kroner og øre et det klart at å miste et telt midt i et fyllerør av en festival ikke ville gi meg rykte som en ansvarlig ung mann. På vei til camp S vader jeg gjennom søle, men klarer å komme meg fram med tørre sokker på tross av at skoene mine har nådd status som miljøfarlig avfall. De andre campmedlemmer, som selvsagt har støvler, har kommet før meg og benytter en pause i regnværet til å drikke vin fra kartongløse poser som har marinert seg i sølen noen dager. Jeg får slått sammen teltet og innser at vaskejobben kommer til å kreve sin mann (en eller annen jævel har kastet tomat på teltduken, wtf?).

Festivalens desiderte høydepunkt kommer etter at jeg har levert inn teltet til midlertidig lagring og kavet meg opp på festivalområdet. Mens jeg tilbringer tiden under tak i Tuborg teltet med en kald øl i påvente av Junkyard konserten på Astoria beslutter jeg å gå 30 meter bort til Pavilion isteden. Bandet som akkurat har kommet seg av scenen (Boris) var ikke noe særlig, men innen Mungal Patasar & Pantar kommer seg på har jeg rukket å riste av meg skuffelsen. Bandet, som teller 8 pers, spiller en blanding av calypso, reggae og jazzfunk, med sitar, ståltromme og en turntablist (som faktisk ikke fucker alt opp for ille). Innen tre minutter danser jeg som en idiot sammen med en åpenhjertet hip-hoper, en meget pen jente jeg antar er kjæresten hans, og tre bøtteskjeive, veldig hvite rastafarianere. Etter 60 minutter med absolutt ekstase (i alle fall for meg - forhåpentligvis ble ingen skadet av mine patenterte moves "full idiot", "spastiker i strobelys" etc.) gidder jeg ikke gå opp for å se Junkyard Productions engang, nok musikk nå. Jeg slentrer bort til caféen like ved, og drikker en kopp fairtrade-kaffe. På tross av at den er en anelse svak får jeg god følelse i hjernen av litt koffein, og serveringsstedet er veldig avslappende - lærstoler som kan lenes bakover er velkomne selv med litt gjørme på.

Etter å ha kommet med på nattbussen til København med et nødskrik sover jeg meget komfortabelt, på tross av at rommets luftfuktighet er rimelig tropisk, som følge av at fire mennesker holder på å tørke alle sine klær samtidig. Lørdags morgen oppdager jeg at Red Hot Chili Peppers konserten ikke var så viktig for meg likevel, så jeg driter i det og blir i København
hele dagen. Etter å ha trasket rundt i Købmannergade (eller noe sånt) i noen minutter finner jeg overraskende enkelt noen passende sko til bare fem hundre spenn, det er overraskende hvor fort man finner klær o.l. når man faktisk trenger det. Med løftet om frelse fra fotsopp i posen finner jeg Prinsesse Ruben på togstasjonen.

Ruben, iført en flanellskjorte lånt av Cathrine og en ny joggebukse, sitter på nettcaféen og snakker med gamlelandet. Vi beveger oss tjue meter for å drikke kaffe (Ruben kjøper Irish Coffee), og oppdaterer hverandre på situasjonen. Jeg var allerede klar over at Ruben hadde mistet teltet sitt og de fleste klærne på grunn av "alt for mye fyll" i køen til festivalen, og hadde overlevd basert på Cath og Vildes morsinnstinkter. Etter å ha roet ned et øyeblikk og avgjort at Fredrik ikke er til å få tak i, blir Ruben med til horehuset og han får plass i det som tidligere var Anettes seng. På kvelden drikker jeg Jack Daniels, han vodka og Schweppes Lemon (heh) til lyset går i hodet mitt. Isabell og festivalgjengerne kommer tilbake om natten en gang og neste dag drar jeg til festivalen utelukkende for å Muse.

Klandestin bukseløshet - Jeg og Isabell merket ingenting på tidspunktet.

Søndag 8. - Mens jeg venter på konserten som jeg forventer vil være verdt biletten alene slentrer jeg blant salgsboder i godt brisen tilstand. Etter å ha prøvet på fem hatter og en fløyelsjakke ender jeg opp med ett stykk 25-kroners nylon- og tre-bling, i form av et armbånd som skriker amatørhippie. Etter en pause for å urinere og kjøpe ny øl begynner konserten. Jeg
står et stykke bak, men rett foran scenen, til venstre for et høyttalertre.

Spacearenarockerne er veldig gjennomsnittelige, jeg syns jeg hører et "meh" fra en sidemann som forlater oss etter tredje nummeret. Jeg får med meg noen variasjoner på gamle klassikere, men er også noe skuffet. Selv etter å ha brukt ti minutter på å være scavenger og hinte med dådyrøyne om at jeg kunne tenkt meg litt tid med jointen noen svensker ved siden av meg roterer på kommer ikke Muse noe nærmere å levere på skikkelig nivå, og jeg beveger meg mot togstasjonen på Vestsiden.

På veien over broen møter jeg noen sympatiske ungdommer som selger øl for å få råd til hjemreisen, og som det dypt moralske individet jeg er strakk jeg meg til å hjelpe dem å bli kvitt en Tuborg. Denne deler jeg med en danske på toget. Dvs, han ville ikke ha, men jeg innbiller meg at vi i alle fall delte den i en åndelig forstand. Jeg tror han ble lei av bablingen min til slutt. En annen ting å nevne i denne sammenheng er samlingen sjøstøvler som står etterlatt ved stasjonen som et metaforisk barnehjem fra en Tom Waits sang. Desverre fant jeg ikke noe bilde, men ta meg på ordet; det var meget romantisk i forstanden vemodig.

Ruben og jeg sover siste natten som romkamerater på leirskole, på tross av Rubens fordøyelsesproblemer våkner jeg frisk og uthvilt neste morgen. Vi skraper sammen de siste restene med danske penger og spiser frokost, lunsj og middag på pizzabuffet rett oppe i gaten. Etter noen timer på togstasjonen hvor historien begynte forflytter vi oss til flyplassen, hvor innsjekkingskøen er nok til å drive en mann til å drikke. Etter 45 min i kø funderer jeg på ikke muligens jeg kunne sjekket inn på self-service terminal, men slår tanken fra meg av hensyn til min mentale stabilitet. I tax-freen husker jeg å kjøpe whisky, men glemmer selvsagt gave til min mors fødselsdag.

Den langdrygne fortelling om Roskildefestivalen 2007 og hendelser i forbindelse med denne

Første Del

Jeg sitter nå på Hovedbanegården, omringet av andre festivalflyktninger på vei hjem. Lyser slår ned gjennom taket, støvet fra 10 dagers gjørme danner pillarer i rommet. Det er en passende atmosfære for å kroniklere hendelsene rundt festivalen.

Lørdag 30. Juni blir jeg plukket opp av Kirsten Rong som kjører deler av vårt reisefølge til Flesland. Stemningen er høy og holder seg slik i et par dager enda. Om kvelden ankommer vi køen utenfor festivalplassen, og ender opp med å sitte og sove mer eller mindre midt på gressletten.

Det bil være feil å si at folkemengden, de massive veggene av mennesker overveldet meg like mye denne gangen, men selv om jeg gjorde mitt beste for å holde følget samlet og fatningene intakt var det en definitiv påkjenning. I ettertid virker det åpenbart at det bare var fraværet av regn som sørget for at sammenbruddet ikke var et faktum allerede nå. Et par-tre timers søvn, og vi stilte oss i køen. Jeg møtte såvidt Prinsesse Ruben som hadde blitt lurt av pirater.

Første Pils på Roskilde. Forventningen er til å ta og beføle.

Søndag morgen kommer. Klokken er seks og vi befinner oss midt mellom camp S og P, på en gresslette som akkurat har gått tid til å slikke sårene etter fjordårets voldtekt. Tåken er så tykk at vi ikke ser et menneske i noen retning, jeg har følelsen av å stå midt på det skotske høylandet. Vi får slått opp teltet, jeg og min kjære blåser opp luftmadrassen og får noen timers søvn: absolutt himmelsk.

Søndag går med til å kjøpe inn paviljonger og stoler, og teipe disse omhyggelig på plass med ugudelige mengder gaffa. Øl blir kjøpt inn, og festivitas begynner utpå kvelden.

Mandag 7 Juni: de gå små dråper vi så vidt kunne ane kvelden før viste seg å ha utviklet seg til en liten syndeflod i løpet av nattetimene. Teltet er dog fortsatt nesten tørt, og selv fellesområdet vårt er i akseptabel stand. Alle gangveiene, derimot, er gjørmete og områdene nærmere service-center East er i enda dårligere stand. Utover dagen kommer været seg noe, men om kvelden regner det atter en gang. Tirsdag morgen er ikke tilstanden merkbart værre, vi står opp og begynner å drikke. Ølet er varmt, men slikt har man nå blitt vant til. Etter noen timer bestemmer jeg meg for å besøke min danske internettvenn Frans-Sohn Frøkjær-Jensen. På vei over broen, gjennom camp G og D ser jeg grimme tilstander; telt under vann, gjørmen er over alt. Nede på E er de lettere å gå, og jeg finner til slutt dansken. Hans reisefølge består i to engelskmenn og en jente fra Asker, de studerer sammen i Warwick. Vi tilbringer i omegn av 2-3 timer sammen, drikker øl (jeg får Newcastle Brown av dem), og snakker om det vanlige og åpenbare: alkoholpriser, kinesisk & indisk mat, og musikk i enhver form og sjanger. Jeg takker for meg akkurat idet de anre skal på konsert, og begir meg tilbake på Øst på jakt etter støvler i størrelse 45.

Akkurat det med støvlene er et artig sammentreff. I året 2006 dro undertegnede til Roskildefestivalen med et par militærstøvler, et staut produkt av lær og gummi, innkjøpt av ens far til fjellgang og annet (til turer i unlednt terreng er de også meget i anbefale). Undertegnede nekter selvsagt plent å holde kjeft om hvor forutseende, forberedt og ellers mandig og speideraktig han er, og ignorerer fullstendig hvor tunge og ubekvemme støvlene er. Helt inntil punktet hvor han skal hjem igjen, og innser at støvlene ikke har vært i bruk en eneste dag, og kun har utgjort et ekstra halvannet kilo vekt å bære på. Det nydelige været under fjordårets festival inspirerer selvsagt den naive festivalgjest til å fortrenge all sunn fornuft (for ikke snakke om bilder fra Hove-festivalen), og marsjere blindt fremad, armért med ett par tøysko. Splendid!

På bakgrunn av denne, århundrets blunder, er det jeg surmulende aksepterer det eneste par gummistøvler mannen i butikken kan tilby: str. 42. De presses på med en kraftanstrengelse, for to dager senere å bli forlatt på togstasjonen i Roskilde etter å ha etterlatt en signatur bestående av fem separate gnagsår.

Onsdagen begynner det igjen å regne, jeg kjøper en kasse øl for å døyve den værste tristessen,. 12 pils og tolv timer senere er jeg hverken full eller blid, og vannet er over alt.

Torsdag 5. Juni 2007: Det har regnet bokstavelig talt hele natten. Jeg har aldri sett så mye regn i mitt liv, og vi sitter ute under våre felles partytelt og er aktivt bitre. Alle klær er våte, vi har ikke vært rene på en uke. I tillegg til nedbøren har det nå også blåst på den karakteristiske danske måten i et halvt døgn. Fordi lavvoen ikke har noe yttertelt har vi dratt med oss søle inn i teltet, oppå madrassen og på soveposene. (Isabell dritings er ikke så flink til å ta av seg støvlene ved inngangen. Nå er nok ikke jeg selv heller det, men når sant skal sies var jeg generelt sett ikke like full i løpet av festivalen). Idet er ekstra kraftig vindkast knekker den ene paviljongen, og jeg i et Donald Duck-øyeblikk dusjes i vannet som var samlet i presenningen, knekker også jeg.

Fortsettelse vil følge.

Lesing og Skriving (påtvungen, sådan).

Breddetester sniker seg på
Det viser seg at jeg har breddetest-ting i morgen (2 timers prøve-greie) på Minde. Selvsagt visste jeg dette for en stund siden, men det hadde plutselig forsvunnet fra mitt sinn i ettertid. Å lese notater for å repetere er en blandet opplevelse, det blir veldig tydelig hvorfor jeg ikke likte noen av tenkerne på pensum første gang jeg skulle lese tekstene deres tidligere i år (Descartes er jævlig kjedelig og har noen seriøst flåsete argumenter). Samtidig er det artig å se alle de snodige tingene jeg har tenkt på forelesningene. Foruten drodler på hver side finner jeg også ting som "Foreleseren vet ingenting" som overskrift (før forelesningen i det hele tatt hadde begynt), eller "Rousseau digger bokbrenning" andre steder.

Litteratur
Jeg gjør et heroisk forsøk på å lese kanoniske tekster i den store verdenslitteraturen. Jeg husket for en uke siden på at jeg egentlig holdt på å lese Dostoevsky (plukket stavingen fra engelsk wikipedia fordi jeg alltid fucker den opp) men sluttet etter å blitt ferdig med et volum, så jeg begynte på Bjørneboe isteden; Frihetens Øyeblikk, stjålet av foreldre sist gang jeg var ute hos dem. Den er meget god så lang, typen bok det er fornøyelig å lese i stuen i stillhet om kvelden med en kopp te, og den dempede lyden av naboens unger som banker hverandre opp i etasjen ovenfor.

Nerding, Whisky, og ... et cetera,

Synd
Det skal innrømmes at det er meget enklere å skrive blog når man inspireres av sentralnervestimulerende stoffer, så jeg skal annonsere mitt siste, meget stolte, bidrag til den Norske statskassen med en gang:



Omkring 270 kroner på polet, fyldig, og med tydelig smak av tjære, et hint av røyk. Mmmm. Mange tumler opp.

Skam
For de som hadde noe å gjøre med med strategispill til pc i begynnelsen av 90-tallet var Sid Meier's Civilization aktiviteten som stjal mest tid (forhåpentligvis), men mindre kjent er fetteren Colonization, hvor målet ikke er å nå månen, men heller å nå friheten, dvs. uavhengighet fra moderlandet. Spilleren starter med et lite handelsskip, et par kolonister og masse pågangsmot, og så er det å bygge og handle seg fram til rikdom og makt (eller drepe de innfødte, hvis du en er ondskapfull jævel). Windowsversjonen finner du her: http://www.the-underdogs.info/game.php?id=210 (pass opp for popups og lignende tull). MmmMMMMhmm.

Petter sier: Det Går Bra

Selvinnsikt
Tidligere i dag oppførte jeg meg litt teit, og ble selvsagt sanksjonert for det. Det irriterte meg en stund etterpå, fordi det var oppførsel jeg enkelt kunne unngått hvis jeg bare tenkte meg om, men av og til skrur hjernen seg litt av. Etter at tankene om dette har modnet seg litt ut over dagen går det bedre, og jeg er fast bestemt på at jeg i alle fall har blitt litt flinkere over de siste årene til å ta hensyn til andre. Jeg er i alle fall bevisst at jeg må prøve å holde meg selv tilbake litt av og til.

Scrubs
Jeg har blitt totalt avhengig igjen.

Musikk
Man of the hour:


Petters tredje innsats, P, holder stilen fra klassiske Bananrepubliken, og er om noe kanskje mer variert. Både mettede låter som Storstadsidyll, og den minimalistiske Det Går Bra Nu er helt konge. Bra til både øl, kaffe eller bare busstur med sinte gamle damer på vei til jobb.

Pengar rullar in som det ska, det går bra nu
Hennesy moet i mitt glas, det går bra nu
Rysk kaviar på mitt fat, det går bra nu