Den langdrygne fortelling om Roskildefestivalen 2007 og hendelser i forbindelse med denne

Første Del

Jeg sitter nå på Hovedbanegården, omringet av andre festivalflyktninger på vei hjem. Lyser slår ned gjennom taket, støvet fra 10 dagers gjørme danner pillarer i rommet. Det er en passende atmosfære for å kroniklere hendelsene rundt festivalen.

Lørdag 30. Juni blir jeg plukket opp av Kirsten Rong som kjører deler av vårt reisefølge til Flesland. Stemningen er høy og holder seg slik i et par dager enda. Om kvelden ankommer vi køen utenfor festivalplassen, og ender opp med å sitte og sove mer eller mindre midt på gressletten.

Det bil være feil å si at folkemengden, de massive veggene av mennesker overveldet meg like mye denne gangen, men selv om jeg gjorde mitt beste for å holde følget samlet og fatningene intakt var det en definitiv påkjenning. I ettertid virker det åpenbart at det bare var fraværet av regn som sørget for at sammenbruddet ikke var et faktum allerede nå. Et par-tre timers søvn, og vi stilte oss i køen. Jeg møtte såvidt Prinsesse Ruben som hadde blitt lurt av pirater.

Første Pils på Roskilde. Forventningen er til å ta og beføle.

Søndag morgen kommer. Klokken er seks og vi befinner oss midt mellom camp S og P, på en gresslette som akkurat har gått tid til å slikke sårene etter fjordårets voldtekt. Tåken er så tykk at vi ikke ser et menneske i noen retning, jeg har følelsen av å stå midt på det skotske høylandet. Vi får slått opp teltet, jeg og min kjære blåser opp luftmadrassen og får noen timers søvn: absolutt himmelsk.

Søndag går med til å kjøpe inn paviljonger og stoler, og teipe disse omhyggelig på plass med ugudelige mengder gaffa. Øl blir kjøpt inn, og festivitas begynner utpå kvelden.

Mandag 7 Juni: de gå små dråper vi så vidt kunne ane kvelden før viste seg å ha utviklet seg til en liten syndeflod i løpet av nattetimene. Teltet er dog fortsatt nesten tørt, og selv fellesområdet vårt er i akseptabel stand. Alle gangveiene, derimot, er gjørmete og områdene nærmere service-center East er i enda dårligere stand. Utover dagen kommer været seg noe, men om kvelden regner det atter en gang. Tirsdag morgen er ikke tilstanden merkbart værre, vi står opp og begynner å drikke. Ølet er varmt, men slikt har man nå blitt vant til. Etter noen timer bestemmer jeg meg for å besøke min danske internettvenn Frans-Sohn Frøkjær-Jensen. På vei over broen, gjennom camp G og D ser jeg grimme tilstander; telt under vann, gjørmen er over alt. Nede på E er de lettere å gå, og jeg finner til slutt dansken. Hans reisefølge består i to engelskmenn og en jente fra Asker, de studerer sammen i Warwick. Vi tilbringer i omegn av 2-3 timer sammen, drikker øl (jeg får Newcastle Brown av dem), og snakker om det vanlige og åpenbare: alkoholpriser, kinesisk & indisk mat, og musikk i enhver form og sjanger. Jeg takker for meg akkurat idet de anre skal på konsert, og begir meg tilbake på Øst på jakt etter støvler i størrelse 45.

Akkurat det med støvlene er et artig sammentreff. I året 2006 dro undertegnede til Roskildefestivalen med et par militærstøvler, et staut produkt av lær og gummi, innkjøpt av ens far til fjellgang og annet (til turer i unlednt terreng er de også meget i anbefale). Undertegnede nekter selvsagt plent å holde kjeft om hvor forutseende, forberedt og ellers mandig og speideraktig han er, og ignorerer fullstendig hvor tunge og ubekvemme støvlene er. Helt inntil punktet hvor han skal hjem igjen, og innser at støvlene ikke har vært i bruk en eneste dag, og kun har utgjort et ekstra halvannet kilo vekt å bære på. Det nydelige været under fjordårets festival inspirerer selvsagt den naive festivalgjest til å fortrenge all sunn fornuft (for ikke snakke om bilder fra Hove-festivalen), og marsjere blindt fremad, armért med ett par tøysko. Splendid!

På bakgrunn av denne, århundrets blunder, er det jeg surmulende aksepterer det eneste par gummistøvler mannen i butikken kan tilby: str. 42. De presses på med en kraftanstrengelse, for to dager senere å bli forlatt på togstasjonen i Roskilde etter å ha etterlatt en signatur bestående av fem separate gnagsår.

Onsdagen begynner det igjen å regne, jeg kjøper en kasse øl for å døyve den værste tristessen,. 12 pils og tolv timer senere er jeg hverken full eller blid, og vannet er over alt.

Torsdag 5. Juni 2007: Det har regnet bokstavelig talt hele natten. Jeg har aldri sett så mye regn i mitt liv, og vi sitter ute under våre felles partytelt og er aktivt bitre. Alle klær er våte, vi har ikke vært rene på en uke. I tillegg til nedbøren har det nå også blåst på den karakteristiske danske måten i et halvt døgn. Fordi lavvoen ikke har noe yttertelt har vi dratt med oss søle inn i teltet, oppå madrassen og på soveposene. (Isabell dritings er ikke så flink til å ta av seg støvlene ved inngangen. Nå er nok ikke jeg selv heller det, men når sant skal sies var jeg generelt sett ikke like full i løpet av festivalen). Idet er ekstra kraftig vindkast knekker den ene paviljongen, og jeg i et Donald Duck-øyeblikk dusjes i vannet som var samlet i presenningen, knekker også jeg.

Fortsettelse vil følge.